Membran på bad

Fliser er ikke vanntette. Fugene suger, silikonen eldes, og over tid slipper alle flisgulv en viss mengde vann gjennom. Det er ikke en feil — det er slik systemet er tenkt. Jobben med å holde vannet ute av konstruksjonen ligger ikke hos flisen, men hos membranen under den.

Membranen er et sammenhengende, vanntett sjikt som dekker hele gulvet, går et stykke opp på veggene, og dekker veggflatene i og rundt dusjen. Den føres inn i sluket og tettes rundt hver eneste gjennomføring — rør, blandebatteri, feste for dusjvegg. Er sjiktet sammenhengende, går vannet til sluket. Er det brutt ett sted, går det ned i bjelkelaget i stedet, og der kan det renne i årevis før noen oppdager det.

Dette er grunnen til at manglende eller feil utført membran er den vanligste årsaken til fuktskader i norske bad, og grunnen til at forsikringsselskaper spør etter dokumentasjon på nettopp dette når skaden er et faktum.

Hele gulvet og overgangen til vegg regnes som våtsone og skal ha vanntett sjikt. Sjiktet føres opp på veggen som en oppkant, og skal i alle ytterkanter nå minst 25 mm over ferdig gulv — mot døråpning minst 15 mm.

På vegg følger kravet hvor vannet faktisk treffer. Over dusj og badekar går våtsonen helt opp til himlingen, eventuelt til omtrent 2,4 meter over gulv. All vegg som regelmessig kan bli utsatt for vannsøl skal være vanntett. I praksis fører vi membranen godt utenfor selve sprutsonen, fordi grensen mellom «vått» og «tørt» sjelden er så skarp i bruk som den er på tegningen.

Gulvet skal ha fall mot sluket. De preaksepterte ytelsene i TEK17 er minimum 1:50 i et område på minst 0,8 meter ut fra sluket, og minimum 1:100 på hele gulvet ellers. 1:50 tilsvarer én centimeter fall per halvmeter. Fallet legges opp i avrettingen før membranen, ikke i flislaget — legger man fall i flislimet blir laget ujevnt og limforbruket uforutsigbart.

Nesten alle membranlekkasjer starter ett av tre steder: i overgangen til sluket, rundt en gjennomføring, eller i et innvendig hjørne.

Sluket må være av godkjent type og festes i dekket før membranen legges. Ved banemembran holdes banen på plass av en klemring som skrus ned i sluket. Ved smøremembran limes en slukmansjett ned i den våte membranmassen og bygges inn i sjiktet. Begge deler krever at sluket sitter i riktig høyde i forhold til ferdig gulv — sitter det for høyt eller for lavt, kan ikke overgangen bli tett uansett hvor godt resten er utført.

Gjennomføringer for rør og festebeslag tettes med mansjetter eller tape fra samme system. Innvendige hjørner armeres. Dette er detaljarbeid som tar tid, og det er den tiden som skiller et bad som holder i tjue år fra ett som holder i fem.

Fuktskader under et bad utvikler seg langsomt og gir sjelden tydelige tegn før skaden er betydelig. Følg med på fire ting.

Missfarging eller oppbulning i taket i etasjen under badet er det tydeligste signalet, og betyr som regel at skaden allerede har pågått lenge. Fuktlukt som ikke går bort etter lufting er det nest tydeligste. Fliser som gir fra seg en hul lyd når du banker på dem kan bety at limet har sluppet på grunn av fukt under. Og fuger eller silikon som stadig blir mørke og sprekker opp igjen etter utbedring tyder på at det står fukt bak.

Ser du noe av dette, er det verdt en fuktmåling før du gjør noe annet. Å legge nye fliser over en membran som har sviktet løser ingenting.

Etter et membranarbeid skal du sitte igjen med papirer, ikke bare et pent bad. Du bør ha produktdokumentasjon på membransystemet med SINTEF Teknisk Godkjenning, bilder fra utførelsen som viser membranen ferdig lagt før flisene kom på, samsvarserklæring fra elektriker og dokumentasjon fra rørlegger, og en FDV-mappe som beskriver hvordan badet skal vedlikeholdes.

Dette er ikke formalia. Det er det forsikringsselskapet spør etter ved en skade, og det er det takstmannen ser etter ved salg. Et bad uten dokumentasjon behandles i praksis som et bad uten membran, uansett hvor godt det faktisk er utført.